Jeg har sluttet å gråte…

….men skrekken sitter i enda.

Hundene og jeg gikk nettopp kveldsturen vår og koste oss som vanlig. Vi endte turen på «Leiret» en sandstrand som er rundt 200meter lang og fantastisk langgrundt. Jeg slapp hundene da vi kom et stykke utpå og de sprang og lekte seg, smakte litt på tang og blåskjell og vasset gjennom vannet. De så noen tjelder og jaget dem men kom tilbake da jeg ropte på dem og fortsatte oppdagelsesferden i sanden og sjøen.

Vi var kommet så langt ut at vi ikke kom lenger og skulle vende snuten mot land da Sofus oppdaget noen måser nær land og han satte avgårde, til å være en liten hund kan han springe fort.  Jeg ropte han tilbake men han overhørte meg så jeg fikk MacLurven til meg og fikk satt på han båndet og så satte vi etter Sofus mens jeg stadig ropte og lokket han til meg uten hell. Han kom frem til berget lenge før meg og sprang uten stopp oppover og opp til trærne ovenfor. Problemet er at det er en bilvei 10meter opp ved den skråningen Sofus nå i og da jeg var 15 hadde vi en katt, Brutus, som ble påkjørt ikke langt fra hytta vår og det er det jeg frykter mest med hundene også. Jeg er ikke redd for at de skal stikke fra meg og forsvinne til skogs… jeg er redd de skal bli påkjørt.  Jeg har aldri ropt Sofus i så mange forskjellige tonefall og volumer før men ingenting hjalp. Jeg snudde og gikk motsatt vei…. jeg lot som at jeg hadde en godbit i lomma han skulle få…. jeg plukket en sten og kastet den i vannet uten at det hjalp. Til og med MacLurven kjeftet på Sofus, han bjeffet høyt og sint… men ikke det hjalp engang. Sofus stoppet inniblant å så på oss men så fortsatte han opp og ned berget. Hva han skulle til vet jeg ikke men jeg ble mer og mer fortvilet. MacLurven og jeg kom oss opp til gangstien opp mot riksveien mens jeg stadig ropte og jeg hørte bilene kjøre forbi oss. Da vi kom opp på veien hørte jeg Sofus bjeffe og jeg ropte på han men så han ikke lenger.

Den personen Sofus forguder og elsker høyere enn noen annen på denne jord er faren min så jeg ringte han og gråtende ba han komme å hjelpe meg. Han skulle kjøre til byen men hadde ikke rukket å dratt enda så han kom med en gang. Jeg fikk satt MacLurven i bila og sprang ned til stranden igjen og der stod pappa med Sofus i armene. Pappa hadde gått ned stien og ropt 1 gang og Sofus hadde kommet med en gang. Jeg var SÅ lettet at jeg gråt enda mer og takket gud, buddha, allah og alle de andre gudene for at han ikke var skadet.

Advertisements

4 thoughts on “Jeg har sluttet å gråte…

  1. gro.garberg@gmail.com

    For en grusom opplevelse. Satt her med klump i magen mens jeg leste. Så fint at alt gikk bra tilslutt.

  2. bettebett Innleggsforfatter

    Takk for det Groami. Ja, det var helt forferdelig! Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å la han være løs igjen. Ihvertfall ikke før jeg har trent med han MYE og LENGE. Men så er det det med at han ikke er min da…. Grusomt var det likevel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s