Hundetrening, tykk milkshake og Doctor Who

milkshake2

Forrige helg hadde vi time med Jenny hos Poter uten grenser og jeg hadde i utgangspunktet 3 ting jeg ønsket hjelp til;

  1. Ringeklokketrening. Hundene blir helt gale når det ringer på og siden vi bor i blokk er ikke det særlig artig å vite at vi forstyrrer alle naboene hver gang det ringer på. De blir ikke sinte eller noe slikt men de blir så glade at de ikke klarer å styre seg.
  2. Hundemøter. Hva skal jeg gjøre når jeg går tur med MacLurven og/eller Sofus og vi møter en annen hund. MacLurven er 15kg tung og Sofus er 10 og jeg har betennelser i skuldre osv osv og det er ikke en god opplevelse når en har to hunder som bjeffer og trekker mot en annen hund og som så nesten går løs på hverandre når de ikke kommer bort til den fremmede hunden.
  3. Trekking i båndet. Igjen, hvordan løser jeg det når jeg går med begge og begge trekker, enten samme vei eller som ofte skjer, hver sin retning.

Det er veldig greit å få besøk av folk som er vant til hunder synes jeg, slike som ikke ser på, snakker til eller gir oppmerksomhet til hundene når de hopper opp og vil ha kos og oppmerksomhet og det gjør det jo mye enklere for meg også. Men jeg kan jo ikke forvente eller kreve at alle som kommer på besøk gjør det og det skal jo ikke være nødvendig at folk overser hundene heller, om jeg hadde oppdratt dem rett så hadde de jo oppført seg ordentlig når vi får besøk.

Jeg liker Jenny veldig godt, hun er også Dr. Who fan og det er artig når en møter likesinnede 🙂  Det hadde forresten vært veldig artig å hatt en hund som het Doctor… eller Ood..  ok tilbake til «ringeklokketrening» …

Vi har to ringeklokker, en på ytterdøra og en på innerdøra – vi bor jo i blokk – og hundene reagerer på begge. De blir glade og forventningsfulle og ivrige når det ringer på for de vet at som oftest er det besøk til dem. Jeg har ikke noe ønske om at de aldri skal bjeffe men jeg ønsker at de skal slutte når jeg ber dem om det. Og der har jeg ikke helt visst hva jeg skulle gjøre for jeg må jo forte meg å ta av røret for om ikke så ringer jo folk på en gang til og så bjeffer jo bare hundene ENDA mer.

Så Jenny lurte på om jeg har et kontaktord eller lyd for å få MacLurvens opp merksomhet og det har jeg jo ikke. Jeg bruker vanligvis bare navnet hans når jeg vil ha kontakt med han men jeg vet også at når det ringer på så holder det ikke med det vanlige ordet eller de vanlige godbitene vi har. Jenny hadde med seg mange forskjellige godbiter og de som falt best i smak var kokt storfelever og pølser og jeg oppdaget også at godbitene jeg har hatt har vært altfor store, de Jenny hadde med var kanskje 5mm. Så jeg skal ut og sjekke butikkene for om de har storfelever. Jenny hjalp meg med å finne en lyd som MacLurven IKKE er vant til å høre og det ble en kysse-trut-lyd. Snurp sammen leppene som om du suger veldig tykk milkshake ut gjennom sugerøret og så lager du den lyden. Jeg må øve meg på den lyden når Mac ikke er i nærheten. For lyden skal bety «HURRA!!! Nå får jeg SUPERGODBIT» og supergodbiten skal da være leverbitene. Så når det ringer på og han bjeffer skal jeg lage lyden, reise meg og gå bort til der jeg har leverbitene og om han er stille skal han få en. Det vanskeligste her er at jeg blir stresset når det ringer på fordi jeg ikke vil forstyrre naboene og dermed vanligvis forter meg å åpne døra med det resultat at Mac er supergira! Så det er mer jeg som trenger trening på å roe ned og ikke bry meg så mye om vi forstyrrer litt. Og så får folk som kommer på besøk bare innfinne seg med at det tar tid før vi åpner døra, samme hvor mange ganger de ringer på.

I forhold til hundemøter ser jeg jo at jeg, når jeg har lært meg å lage lyden skikkelig, kan bruke den når vi møter hunder og han blir stresset og utagerer.

Når det gjelder trekking i bånd gjør vi alt rett ved at vi stopper når han trekker og ikke går videre før han enten tar et skritt bakover eller ser på oss, men det vi har gjort er jo å bruke kortbånd (dvs vanlig kobbel) til vanlig men i blant brukt flexibånd slik at de kan lukte litt mer litt lenger bort enn kortbåndet rekker. Men det vi da gjør er å motarbeide oss selv, ikke fordi han da ikke vet hvor langt han kan gå men fordi flexibåndet alltid er stramt, det må jo være stramt for er det slakt ruller deg seg jo inn igjen, så Mac skjønner ikke forskjellen på når han ikke skal gå lenger og når han skal gå lenger, så nå skal jeg legge fra meg den dårlige samvittigheten for at vi ikke har hage og heller dra litt oftere til hundeparken og la han springe der. Og nå er jo vinteren på helling også slik at vi kan gå i skogen igjen.

Det er jo mer jeg som må jobbe med meg selv enn MacLurven! Men sånn er det 🙂 Jeg kommer garantert til å booke flere timer med Jenny, det var SÅ greit å ha noen å spørre om alt en lurer på og som er utenforstående. Går du vanlige hundekurs er du bare en av mange men med privattimer får du 100% av tiden på deg og hunden din.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s