Ny valp i huset

Artikkelforfatter: Kari Ditlefsen

Jeg har etterhvert blitt mer og mer forundret over at våre hunder fungerer så bra som de gjør i den menneskeflokken de har fått tildelt. Dette gjelder mine også, bare så det er sagt…

Vi tar hunden som er skapt til å leve et fritt liv i naturen og derfor er utstyrt med egenskaper for å klare seg der, setter den inn i vår lille verden og forlanger at den skal følge våre regler for god takt og tone. Disse, for hunden uforståelige regler, skal den lære av mennesker – som i de fleste tilfeller ikke har tatt bryet med å sette seg inn i hundens mest elementære signaler (les språk) – men i stedet tillegger valpen masse menneskelige egenskaper, som den heldigvis ikke har. Hunden er et flokkdyr og det er vel det som redder oss. Den vil være et medlem av sin flokk for enhver pris. Dens instinkter forteller den at ellers er den fortapt. Men det er klart den må føle seg usikker og frustrert over alt det uforståelige som blir forlangt av den.

Det er heldigvis få som bedriver aktiv dyremishandling i vårt land, men den uforstandige behandling hunder er utsatt for, grenser vel av og til til psykisk mishandling?

Jeg vil gi en liten forklaring på dette ved å fortelle en oppdiktet historie satt sammen av mange av de erfaringer jeg etter hvert har høstet:

Familien Olsen, mor, far, en tenåringsdatter (det er hun som har mast lengst) og en åtte år gammel sønn, har lenge ønsket seg hund. Nå har drømmen gått i oppfyllelse, og den åtte uker gamle valpen er i hus. Mor og far hadde begge hund som barn og vil at deres barn skal ha kontakt med dyr.

En mener å ha greie på det med hund og har bestemt seg for hvor den skal ligge, kjøpt matskåler, hundebånd, valpefôr og et nytt teppe. Hva de ikke har er en bok om hundens språk… Valpen får mye oppmerksomhet den første dagen, men det er bestemt på forhånd at om natten skal den ligge på kjøkkenet under benken (ingen bortskjemt hund der i huset nei). Familien går til ro,den lille valpen, som på ingen måte er moden nok til å være alene, hyler hele natten og den neste og den neste….. Til slutt orker ikke familien mer, men lar den ligge inne hos mor og far. Valpen som er helt utslitt etter de første døgn i sin nye flokk, hvor den hele tiden har hatt en enorm angst for å bli overlatt til seg selv, besvimer nesten av utmattelse og sover hele natten.

Nå må den finne ut hvor den er plassert på rangstigen. Det har blitt litt uklart for den i løpet av de første dagene. Er den en utstøtt som flokken ikke vil vite av (forlatt på kjøkkenet) eller er den nestsjef (ligger ved siden av sjefen om natten – plassert på dennes soverom). Det er ikke greit……. Dens instinkter sier at den må finne sin plass på flokkens rangstige. Den begynner å behandle alle i familien, unntatt far, som valper, og en valps omgang med andre valper er ganske tøff. Mor er oppklort, tenåringsdatteren har snart ingen hele langbukser igjen, og åtteåringen har stengt seg fornærmet inne på rommet sitt etter et vondt bitt i nesen. Gleden med dyrer sterkt overdrevet, tenker familien Olsen.

Alle tror at valpen må »lekes» med! For å unngå flere klore – og bittskader finnes det fram filler og baller. Fillene dras mellom valp og menneske og ballene kastes av menneske for å finnes av valpen. Det knurres, stresses og »lekes». MORO! Hvor mange ganger må jeg si at valper leker IKKE! Alt de gjør er trening. Det første er for valpen en kamptrening og hver gang den »vinner» fillen, blir den litt mer selvsikker. Ballen er et byttedyr som jages og fanges, og for hver gang utvikler den litt mer jaktinstinkt. I løpet av fem måneder har familien Olsen fått en valp hvor alle »ville» instinkter har blitt godt utviklet, og man har begynt å tenke på å sende den tilbake til oppdretter. »Den er jo helt umulig og sikkert et resultat av innavl» sier familien Olsen!

Jeg setter opp noen enkle regler for denne viktige perioden.:

• 1. En valp vet ikke at maten blir servert hver dag av mennesket. Altså MÅ den øve opp ferdigheter den tror den vil treng for å skaffe seg mat – JAKT (les:løping etter alt som beveger seg) DREPING AVBYTTET (les: risting, knurring og glefsing over »byttet») KONTROLL OVER BYTTET( les: knurring til alle som nærmer seg). Derfor forlang alltid noe av valpen før den får maten sin. Den må for eks. Sitte rolig før du setter ned matskålen. Ta aldri maten fra en spisende valp. Be den gå vekk fra matskålen før du eventuelt fjerner den.

• 2. Uønsket adferd fra valpen må korrigeres akkurat så strengt at den holder opp. Dette varierer sterkt fra valp til valp. For noen rekker det med et bestemt NEI! Andre må det knurres til! Rist aldri valpen, da blir den bare enda »villere» i sin oppførsel.

• 3. Gi ros STRAKS den slutter med uønsket adferd, ROS-ROS.ROS .

Etter en samtale med valpens oppdretter, som ikke viste noen interesse for å ta valpen tilbake og ga svært få konstruktive råd for å løse problemet, var familien overlatt til seg selv med sin viltre og etter hvert store krabat. De kunne nå velge mellom omplassering, avliving eller forsøk på oppdragelse. Heldigvis kom de over en annonse om et kurs som gjaldt hundehold og meldte seg på.

Første møte var kun for hundeeiere og eventuelle familiemedlemmer. Far Olsen med menneskeflokk møtte, som de fleste andre i fullt forsvar på grunn av alt det som hadde hendt. Han var delvis fornærmet på hunden sin også. Den hadde jo fått god mat, nytt teppe, nytt bånd og tak over hodet – hvorfor kunne den ikke vise litt takknemlighet? Det var flaut for en »hundekjenner» å måtte innse problemene, og det var i alle fall ikke hans skyld! Kurslederen var en god psykolog, oglot familien få komme med alle sine klager over hunden sin før han forsiktig begynte å forklare hvordan en hund egentlig fungerte og hvordan den tolket våre handlinger.

Familien kjente seg igjen i små anekdoter som ble fortalt på en lun og humoristisk måte og ga sakte men sikkert opp sin forsvarsposisjon. Før kvelden var omme hadde de fått lyst til å begynne på nytt med sin hund, og gledet seg allerede til neste kurskveld. Den kom, og familien møtte opp med en pesende, logrende på-to-dansende hund hvor kontakt mellom valp og eier var »zero». Far forsøkte med et par barske kommandoord og flere harde rykk i båndet – null respons – bare mer pesing. Veien fram til et godt forhold mellom hund og familie syntes lang og tornefull! Og det ble den!

Det er mulig at du som leser dette også har en hund som bare viser interesse for ting rundt seg og gir blaffen i deg, og det er klart at dette ikke er bra for ditt ego. Vi mennesker liker ikke å bli totalt oversett, og i alle fall ikke når vi desperat prøver å få kontakt – og kontakt må etableres mellom deg og hunden din før du kan komme videre og begynne å trene inn gode vaner.

Det som er så ergelig å tenke tilbake på, er den åtte ukers gamle valpen som trofast diltet etter deg hele dagen, selv på do ville den være med, og som skrek hele natten i sin ensomhet på kjøkkenet. Den gang var det hunden som ville ha kontakt og du som avviste. Nå får du betalt for dette. Trening begynner hjemme, uten forstyrrelser. Sett deg rolig ned og når hunden, i mangel på mer interessante oppgaver, kommer bort til deg, viser du glede over at den kommer. Klapp den rolig langs munnen og snakk med lav og myk stemme. Du må lære hunden din at kontakt med deg er koselig og ikke fylt av hyl og skrik, risting og i verste fall slag.

Men hunden har ikke lært dette i løpet av en kveld, og hvis du eller andre i familien faller tilbake til gamle synder med skrik og rop, er du tilbake til utgangspunktet. Skulle hunden gjøre noe uønsket, holder det med et lavt, men bestemt nei, opp igjen og opp igjen. ROS straks den holder opp med den uønskede adferden – ros som du mener og gir med entusiasme. Dette er ikke lett, det blir nei-ros, nei-ros,nei-ros.

Har hunden din allerede kommet så langt i sin kontaktløshet at den i det hele tatt ikke kommer til deg, selv om ingenting annet interessant pågår, må du sette deg på huk i et hjørne av rommet og late som du er meget opptatt av å krafse i noe spennende mellom gulvplankene. Den hunden som da ikke kommer, er enten halvdød eller livredd deg! I begge tilfeller er det bedre at hunden da får et annet oppholdssted.

Kontakttrening inne, uten forstyrrende momenter, kan du nok holde på med til neste nummer av DA-nytt, og synes du at det går framover, kan du bevege deg med kontakttrening ut, men ikke blant masse andre hunder eller mennesker.

I slike situasjoner må du nok finne deg i å bli oversett enda i lang tid, hvis du da ikke har en hund med stor evne til tilgivelse eller du viser deg som et talent i kontakttreningens vanskelige kunst!

Familien Olsen har ikke så god tid heller,ved 8 måneders alder vil en valp få andre og viktigere interesser enn sin tobeinte flokk. Da begynner nemlig hormonene å bruse i blodet,og en unghund som har fått øynene opp for damene kan være en utfordring for de fleste.

——————-

Familien Olsen kom hjem fra sin første kurskveld med et mål for øye. KONTAKT med sin firbeinte venn. De hadde fått en del gode tips hos kursleder, og satte i gang med treningen med det samme. Først måtte de ha famileråd om hvordan og hvem som skulle trene valpen. De ble enige om at mor skulle forsøke om morgenen, ungene på ettermiddagen og far om kvelden. De skulle alle fire bruke samme metode og aller viktigst samme kommandoord.. Så fort valpen kom bort til dem, skulle det roses og klappes langs munnen. De bestemte seg også for å konkurrere litt seg imellom for å se hvem som lettest fikk

Etter tre dager var det far som ledet treningen overlegent. Lille Sofus kom så snart far ropte ordet Hiiiit!

Mor lå ikke så langt etter, mens åtteåringen enda ikke hadde fått respons fra hunden. Han furtet litt for det. På neste kurskveld skulle de vise sine kunstner, men da kom ikke Sofus til far heller, her var det altfor mye annet som interesserte. Denne kvelden lærte de om forsterkning. Det er ganske vanlig at vi mennesker må ty til hjelp for å få hunden vår oppmerksom. Dette kan når det gjelder vår rase være en godbit. De fleste hunder elsker jo alt spiselig, så hvorfor ikke… Men familien måtte lære mye om når de skulle gi denne belønningen. Det nytter ikke å få en hund til å forstå hva den får ros for hvis ikke godbiten gis STRAKS hunden gjør det du ønsker. Tre sekunder for sent og du har ikke oppnådd noe. Valpen vil da ikke koble godbiten med at den kommer. Det er veldig lurt å begynne å rose hunden så snart den er på vei mot deg, og når den så er kommet helt frem overøser du den med entusiastisk ros og godbit.

Jeg vil forklare litt om det å være entusiastisk. Jeg har selv trent en del hundeeiere, og blir veldig frustrert over at de bruker samme tonefall for ris og ros. Du ser at hunden begynner å snuse i bakken eller gjesper eller klør seg, alt dette er dempende signaler som viser at hunden slett ikke forstår hva du ønsker fra den. Det er heller ikke så rart når eiers stemme er like monoton som stemmen til han som leser opp børsnoteringer i N.R.K.

Familien fortsatte å øve på innkalling, og nå da det var hjelp å få fra godbit, fungerte det hele mye bedre. Guttungen stjal frekt fra søndagssteken og med dette oppnådde også han en hund som kom på ordet hiiiiit. De syntes at nå var tiden moden til å forsøke innkalling utendørs. Neida, det var enda ikke prøvd. De hadde klokelig holdt seg inne i stua med treninga, hvor hunden ikke kunne stikke av. Vel, kvelden før de skulle på kurs toget hele familien ut i hagen. Sofus var forsvarlig koblet, og med nervene i høyspenn og etter mange og lange rådslagninger om hvem som skulle løpe hvor hvis han forsvant ut av syne, koblet de han fri. Dett var dett….. Sofus visste godt hvor det var et hull i gjerdet. Det hadde han lært på sine mange og ensomme tisseturer i grålysningen de første ukene hos familien Olsen. Vips så var han borte – de fire så rådville på hverandre, og forsøkte med noen spede og forsagte hiiiit, pluss noen lette løpende trinn mot porten. Hullet i gjerdet var for lite for de tobeinte. Der kom lyden av hvinende bremser og de satte farten betraktelig opp. Ute på veien var det stoppet en bil med en rasende sjåfør (ikke så rart ) og rett foran hjulene sto Sofus og kikket med hodet på skakke. Han var blitt såpass forskrekket at far fikk koblet ham uten problemer. Det ble ikke mer trening den kvelden, som heller ble brukt til å tette alle hull i gjerdet.

På kurset neste dag klaget de litt over sin umulige hund,og fikk høre ordet kroppsspråk. Kursleder demonstrerte hva han mente ved å ta noen små dansetrinn samtidig som han ropte hiiit og danset seg bort fra Sofus. Valpen ble så fasinert av denne oppvisningen at han kom settende. Fikk en masse ros med entusiastisk stemme og en godbit. Leder danset videre og Sofus fulgte, dette syntes han var gøy. Instruktøren var en satt mann i femtiårene som når sant skal sies så noe latterlig ut i sitt forsøk på diverse dansetrinn. Ungene måtte snu seg bort før de sprutet ut i latter, men Sofus syntes det hele var flott… og det var nå han som var juryformann.

Far Olsen så noe beklemt ut, han tenkte på naboens reaksjon hvis han skulle til med denne kroppsøvinga hjemme i hagen. Det ble forklart at han fikk øve før naboen sto opp om morgenen for det var helt nødvendig å bruke kroppssignaler, som er hundens eget språk. Dessuten så de jo at det funket. Sofus fulgte instruktøren som en skygge i påvente av flere hopp og sprett, ros og godbit. Vel hjemme igjen var det ungdommene som begynte. Det falt litt mer naturlig for dem og bevege seg med mange og intrikate fakter. Sofus fulgte med fra kurven sin, men var forståelig nok for trøtt etter kurskvelden til å bli med på dansen.

Neste ettermiddag var det duket for oppvisning i hagen. Nå da alle hull i gjerdet var tettet slapp de Sofus uten å nøle og åtteåringen satte i gang. Han var fotballspiller og kunne dette med å bevege seg. Sofus kikket opp fra gressplenen og ble med på leken tett inntil beina til sin unge herre. Fikk ros og godbit og syntes livet var skjønt. Datteren kom også fra sitt forsøk med æren i behold, da gikk det verre med mor og far. Dette ble for flaut. De kikket over til naboen som holdt på å luke i et bed,på den andre siden var det gressklipping som foregikk. De bestemte seg for å stå tidlig opp neste dag… Da de møtte ungene til frokost påsto de at det hadde funket bra med hopp og sprett, ros og godbit. De to unge var litt ergelige fordi de ikke hadde vært våkne og sett sine foreldres morgentrim.

 Familien bestemte seg for å ta neste treningsøkt på et ensomt og bortgjemt sted, og neste ettermiddag ble det biltur med Sofus. De hadde fått et godt råd om å la hunden først gjøre seg kjent på stedet ved å leie ham rundt i bånd mens han luktet og inspiserte. Etter ca 10 minutter slapp de ham løs, og under over alle under han kom løpende mot dem der de danset bort fra ham og ropte hiiiit med godbitene klare i utstrakte hender. Det var kanskje like greit at dette foregikk i trygg avstand fra det offentlige rom. Tingene var i alle fall på glid og nå var det bare for familemedlemmene og fortsette med treninga. Det gjorde de, og var verdens stolteste mennesker på neste kurskveld med en hund som endelig hadde oppdaget at han tilhørte en flokk.

——————-

Selv om familien var veldig stolt over en hund som endelig enset dem, så de jo at det var deltagere på kurset som var kommet mye lenger enn dem i treninga av sin hund.

 Disse spankulerte stolte rundt , med en valp som fulgte dem rett ved venstre kne, og ikke virket opptatt av noe annet enn sin eier. Familien var fylt av ambisjoner og trente og trente!! Sofus begynte å bli mektig lei av mase om å «gå fot». Han var tross alt en hund med egne meninger, helt ulik noen av de andre firbeinte på kurset som hadde ett mål i livet: «å gjøre det de ble bedt om!» Familien kom hjem helt nedslått etter en trening hvor Sofus hadde falt tilbake til gamle synder, og stukket av fra sin flokk. Hundebøker ble tatt frem og studert, det ble ringt til venner og bekjente med hund, men svaret fikk de først etter å ha snakket med en eier av dalmatiner, som selv hadde trent mye med sine hunder. Her fikk de gode råd om hvordan de skulle holde interessen til Sofus vedlike, samtidig som de ble fortalt at det faktisk var helt naturlig at hunden fikk «tilbakefall» og at dette ikke var verdens undergang.

Her er vi ved det største problemet i forholdet menneske/ hund. Vi mennesker er så utrolig opptatt av å lykkes med det vi foretar oss, men oftest bare for å gjøre inntrykk på andre. Når dette skal skje gjennom en hund, er det ikke rart det skjærer seg av og til. Vi skal sole oss i glansen av vår firbeinte venn, enten fordi han er så utrolig vakker eller så utrolig dyktig. Hunden er helt uinteressert i hvor vakker den er, og når det gjelder dyktighet, er det din ros han er mest opptatt av. En dalmatiner føler med en gang at du er misfornøyd, og prøver på mange forskjellige måter å blidgjøre deg. Noen smiler fra øre til øre og vrikker og vrir seg, mens andre prøver å avlede deg med oppfinnsomme hyss. Dette er ikke det du vil oppnå, og dermed blir du kanskje enda mer misfornøyd og hunden enda mer smiskete, til slutt gir den opp og kontakten mellom dere er et saga blott. Du må sette deg realistiske mål hvor du hele tiden er opptatt av at hunden din er interessert og ønsker kontakt. Løsningen ligger hos mennesket og ikke hos hunden.

Familien Olsen som aldri hadde trent en hund før, og som hadde gjort mange feil i den perioden i valpens liv da den er mest lærenem både på godt og vondt (fra 8 til 16 uker), lå naturlig nok langt etter skjema. De trengte hjelp til å forstå sin hund,ved å kunne lese den bedre. Det var opp til dem å holde ham interessert, og dess mer ufattelige og uinteressante oppgaver han fikk fra sin fører, dess mer krevde det av denne for å holde kontakten med hunden. Slik er det bare… Selvfølgelig kan dalmatineren bli en lydighetschampion, men den trenger en fører med fantasi, det er nemlig forskjell på hunderaser.

Det er ikke for ingenting at det er de samme rasene som stort sett fungerer som politihunder og ettersøkshunder, blindehunder og narkotikahunder. Det er uten tvil lettere å oppnå resultater med typiske brukshundraser, som stort sett er meget førerbevisste, enn det er med vår lille rakker av en dalmatiner som fort kjeder seg og blir ukonsentrert, og som når alt kommer til alt er ganske selvstendig. Løsningen ligger i å se til at vår prikkete venn IKKE kjeder seg og finner på hyss. Dessuten må du gjøre deg «uunnværlig» for hunden din ved å være mye sammen med den. Vil du trene en dalmatiner i dressur må du være oppfinnsom når det gjelder inntrening.. Jeg kom ofte hjem etter en treningsøkt alldeles utslitt både psykisk og fysisk. En fører som ikke vil «bruke seg selv» vil sjelden lykkes med vår rase.

 Hva hadde så Sofus lært til nå? Han kom på innkalling, ble liggende med en eier som gikk noen meter fra ham, men ikke for langt…… Han satt på kommando (i alle fall for det aller meste). Dessuten var det kuttet drastisk ned på godbitene som nå bare ble gitt en gang i blant. Det aller beste var at de hadde fått en hund som viste glede når han så «sine» tobeinte, og var ivrig og til dels lydhør. Det var enorme fremskritt , men familien var ikke fornøyd. De så seg selv i konkurranseringen med flagrende rosetter som premier.

Jeg kjenner så altfor mange eksempler på eiere som bytter hund fordi hunden ikke har talent!! Dette gjelder jakthunder og brukshunder spesielt. Men også folk med selskapshunder, bytter gjerne til en annen hund eller rase fordi de ikke oppnår de resultatene de ønsker med den hunden de har.

Det som ofte gjentar seg for disse eierne er at de mislykkes like mye med sin neste hund og sin neste og sin neste….og enda forstår de ikke at det er hos dem talentet mangler, og ikke hos hunden. Det er nemlig slik at alle hunder har sine sider. En er utrolig leken og kanskje litt stresset, en annen er humørløs og lat. En er litt engstelig for lyder, en annen for fremmede mennesker.

Noen elsker gjenstander og andre er mer uinteressert. Det er dette som gjør trening så morsomt og utfordrende,men også til tider svært frustrerende. Det ble etter hvert tenåringsdatteren som best lyktes med Sofus , og så ble det naturlig at det var hun som fortsatte treninga med ham. De andre i familien var fornøyd med en hund som kom når de ropte, og holdt seg til dem på tur selv om han var løs. Og når sant skal sies er ikke det noe å kimse av. Ragnhild, som datteren het, var utrolig lite opptatt av å gjøre inntrykk på andre hundeeiere. Dette er første bud for å lykkes med hundetrening. Hun konsentrerte seg om hunden sin og trivdes godt med en hund som stort sett ga henne oppmerksomhet. De to kom i kontakt med mange forskjellige hundeeiere, og mange forskjellige treningsteorier. Noen sverget til en metode der hunden kun skulle få ros og aldri ris, andre var opptatt av mer konservative og strenge metoder. Noen ville ha klikkertrening, og andre filler, baller og godbiter. Det viktige når du møter alle disse treningsmetoder er å lytte, lære og sile. Det som passer for en, passer kanskje ikke for en annen. Dette gjelder både eier og hund.. Det jeg har erfart er at dess flinkere en eier er til å lese hunden sin, dess færre hjelpemidler trenger han. Det beste er faktisk å trene hunden med deg selv som både ball, fille, godbit og klikker. Det er bare det at dette krever lang erfaring med hund, godt lederskap og ikke minst en ydmyk og spørrende holdning til arten hund, hvor du hele tiden er opptatt av hva hunden «sier». Lang erfaring er det bare tiden som kan gi deg, men godt lederskap og en ydmyk holdning kan du begynne å trene på med en gang.

——————-

Ragnhild og Sofus fortsatte å trene. Minst en gang pr uke var de sammen med de andre i hundeklubben, og resten av ukedagene trente de hjemme alene

De fikk mange gode råd og innspill fra andre hundeeiere, og Ragnhild begynte å fundere på både det ene og det andre. For eksempel, var det en ung mann med schäfer på treningskveldene. Han visste det meste. Hunder måtte lære hvem som var sjef, og når de hadde oppdaget det, var det bare å dure ivei. Det som var litt rart var at han hadde en krypende, redd hund, som stresset og peste og stort sett gjorde det meste galt. Det var tydelig at den visste hvem som var sjef, men den forsto nesten ingenting av det den ble bedt om. Nei, slik ville ikke Ragnhild ha det. Hun studerte måten schäferen ble trent på, og så at den stadig fikk skjenn og meget sjelden ros. Hunden var underdanig og ivrig, men likevel ble det meste galt. Hva gjorde denne eieren? Jo, han tok mest hensyn til sitt eget behov for å vise de andre hvor flink han var, i stedet for å konsentrere seg om hunden sin. Han visste alt best selv. Han hadde tross alt hatt to schäfere før, som hadde forlatt dette livet da de var blitt nervøse og aggressive. Det var klart at nå med den tredje hunden var han programforpliktet til å vite det meste. Han innså ikke, at ingen kan lære noe hvis en allerede er fulllært.

En annen ivrig trener på klubbkveldene var en liten spe dame med en enorm leonberger. Hunden gjorde stort sett som den ville. Den var jo så mye større og sterkere enn sin eier at denne kun ville hatt en mulighet til å mestre hunden, nemlig psykisk. Det var bare det at den lille spe, snille damen ikke orket å bli sint på sin aller beste venn. Hun hadde da ikke fått seg hund for å være streng og slem, men for å ha selskap og noen som brydde seg om henne. Det gjorde hunden, så mye at den en dag gikk til angrep på instruktøren, som brukte en litt brysk stemme ovenfor den sarte eierinnen. Det var også en ung psykologistudent som kom på de fleste treningskveldene med sin kritthvite vakre samojedtispe. Denne hunden ble trent med den innstillingen at den hadde alle de menneskelige egenskaper vi har så lett for å tillegge hundene våre. Først var den en ukonsentrert 2-åring, for å gå over til å bli en sjenert 5-åring, og gud hjelpe oss alle da den ble en kokett tenåring, og så en deprimert og frustrert peppermø. Eieren hadde unnskyldninger og forklaringer på det meste. Den fikk kosttilskudd og hormonbehandliger, hundemassasje og akupunktur, men like ulydig var den. Ragnhild ble litt frustrert over alle disse måtene å behandle hund på. Hvordan skulle hun få Sofus slik hun ville ha ham? Da var det at det kom en ny instruktør til klubben,en rolig, voksen mann med en lav, koselig stemme og et humoristisk glimt i øyekroken. Han ble aldri høylytt og sint, heller ikke irritert og oppgitt over alle de hundeeierene han var satt til å hjelpe. Han sto ikke midt blant sine elever med en selvsikker mine og pratet og pratet om hvor flink han var, men trente dem alle ut fra det prinsippet at hver enkelt av dem hadde like gode forutsetninger for å lykkes, hvis de bare fant nøkkelen til sin egen hund. Schäfereieren fikk beskjed om at han ikke behøvde å bevise noe for de andre, men jobbe med hunden sin som en kamerat som trengte oppmuntring, akkurat som han selv gjorde. Leonbergerdama skulle trene på lederskap, og det ved å overse hunden sin av og til (les:ofte) når den forlangte oppmerksomhet, noe den jo gjorde hele tiden. Psykologistudenten ble fortalt at hunden kunne utføre enkle kommandoer selv om den var i en vanskelig periode i livet. Slik fikk alle hjelp til å få et bedre forhold til hunden sin.

Trening på forskjellige lydighetsmomenter fikk vente, her skulle en først og fremst jobbe med forholdet eier/hund. Akkurat dette visste Ragnhild en del om. Hun husket med gru en liten Sofus som var helt blottet for flokktilhørlighet. Hele høsten og vinteren gikk med til å lære elevene å lese hunden sin. Hver onsdag tok instruktøren for seg en ekvipasje

og viste både eier og de andre hva hunden «sa». De fleste deltagerne ble fascinert av dette,og bokhandleren på stedet merket en økt etterspørsel etter hundelitteratur. Logring betyr ikke nødvendigvis at hunden er glad, og knurring heller ikke at den er sint. Litt etter litt beveget deltagerne seg inn i en verden der hundens signaler ble samtaleemne både på kurskveldene og ellers. Det var så vidt de ikke begynte å logre selv. Å legge på ørene var det bare en av dem som klarte, mens knurring og piping var noe alle mestret. Da våren kom var det tid for å begynne med inntrening av de klassiske lydighetsøvelsene. Du verden så mye lettere det gikk nå da de fleste så når hunden trengte oppmuntring, og når den måtte få en irettesettelse. I løpet av våren hadde de fleste fått hunder som kunne forsøke seg på appell- merket. Schäferen hadde kommet seg opp på bena og var like ivrig som før, men mye gladere. Leonbergeren begynte å forstå at hans lille eierinne muligens kunne klare seg uten hans hjep her i livet,og samojeden var fortsatt i sjokk over å bli behandlet som hund, men måtte innrømme at den trivdes med det. Sofus var faktisk blant de aller flinkeste, og dette kom vel av at Ragnhild visste fra før hvor viktig det var å lese hunden sin.

La meg avslutte denne historien med å repetere veien du må gå for å få et godt forhold til din hund.

1. Ha respekt for arten hund. (Det er du som har valgt den, ikke den deg.)

2. Vær mye sammen med den. (Flokkfølelse og tilhørighet er et «must»)

3. Lær deg hundens signaler. (Forstår du lite av hundens språk, er det duket for misforståelser)

4. Ros hver gang det gis en anledning. (Ros gir best motivasjon for hunden, der ligner de oss.)

5. Ikke tren hunden din for å gjøre inntrykk på andre. (Menneskets og ikke minst hundefolks største svakhet!!!!)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s